Mitt verste mareritt er i ferd med å skje.

Dagene går i ett, selv om jeg ikke har noe fast å gå til, som f.eks jobb/skole og andre aktiviteter. Det eneste jeg har "fast" er møte med behandler fra DPS, og boveileder.
Jeg har jo mange venner som jeg møter da, heldigvis. Vet ikke hva jeg hadde gjort hvis jeg ikke hadde hatt vennene mine. Blir litt festing i helgene også da. Sånn som forrige helg, da hadde jeg så fylleangst dagen etterpå, at det var ikke morsomt engang. Da kjente jeg at jeg hadde drukket aaalt for mye, og det er ikke greit.

Møtet med pasientombudet blir ikke før om et par uker, fordi vi skal samle opp litt ting til vi skal dit.
Nå har jeg jo nettopp fått høre mitt verste mareritt da, nettopp det at DPS skal gi meg opp. Jeg sa det til behandleren min for en stund siden, at jeg er sint fordi det føles som om dere har gitt meg opp, så tar det halvannen uke, så sier hun akkurat det jeg fryktet??! At de gir meg opp? Hun sa det ikke direkte sånn som jeg skreiv det nå, men det var det hun mente.
Så, hva gjør jeg da?
Nei, hun lente seg veldig på det at med en gang jeg fikk den bemannede boligen (noe hun var skråsikker på at jeg kom til å få), så kom ting til å endre seg, og så fort jeg fikk inn noen aktiviteter i hverdagen, så ville det også hjelpe. EH JA, for det er jo så enkelt. Hadde det vært så enkelt hadde jeg vel ikke vært i systemet engang.

Hun sa også at det ikke var sikkert det var bra for meg å ha samtaler hele tiden. Fordi jeg sliter med å åpne meg, og fortelle hvordan det går, så sa hun at det kanskje gjorde ting vondt verre at de måtte sitte å true ut av meg ordene.
Altså, jeg føler ikke de sitter å truer ut av meg ord jeg egentlig ikke har lyst til å fortelle. Det er masse jeg VIL fortelle, men jeg klarer ikke å sette ord på det, fordi det er så mange tanker oppi hodet, og alt skal komme ut "perfekt". Derfor tar det både tid og energi. Men jeg er veldig flink til å skrive, så hvorfor kan vi ikke kommunisere på den måten? Nei jeg fatter ikke...
MEN, det var jo bare å søke meg inn på DPS igjen da, og få ny behandler hvis det ikke fungerte å ikke ha en behandler i det hele tatt. MHM, særlig, det er jo forbanna lange ventelister jo?!
Vi skal heldigvis ha et ansvarsgruppemøte om kort tid, så får alle rundt meg sagt hva de mener. Så får vi se hva som kommer ut av det møtet.

Jeg føler meg gitt opp av systemet.
Livet var vel ikke ment for meg, da. Et godt liv kan jeg se langt etter i hvertfall.

Skal få medisinvurdering da, HELDIGVIS, og det var faen meg på tide!!
Har time neste uke tror jeg det var. Håpet er å endre på alle medisinene mine, sånn at jeg kan få et stabilt liv, ellers vet jeg ikke om jeg kommer til å takle så veldig mye mer.

Jeg er så sliten av å kjempe. Det er alt jeg gjør liksom. Jeg kjemper som bare det for å holde meg i live, og det er ikke så enkelt syns jeg. Heldigvis har jeg kjæledyret mitt, som holder meg gående. <3
Vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne.
Jeg har jo flere rundt meg som er glad i meg, og som jeg er glad i, men jeg blir så lei meg når jeg hele tiden føler meg mindre verdt og dårlig som person, når jeg ser hva alle andre får til, mens jeg sitter her, og ikke klarer å gjøre en dritt.

Ja, nei. Så jeg veit ikke.
Det er som jeg pleier å si: Man skal være utrolig frisk og oppegående for å være syk.