torsdag 22. desember 2016

Tja, hva ska´n si..?

Da var det jul - igjen. Det blei jul i år også, da. Hah!
Kjenner jeg gruer meg litt til selve julaften, men det går vel greit. Vi blir en del folk, så det blir spennende det. Er jo bare kjentfolk, men allikevel blir jeg litt skeptisk til hvordan det kommer til å bli.

Veit ikke helt hva jeg skal skrive med tanke på hvordan det går og sånt, men.
Det går veldig opp og ned. Jeg sover utrolig dårlig om nettene, og det ødelegger så jævlig mye. Beklager språkbruken. Kjenner at humøret er på kanten nå ja. Det er ikke alltid like hyggelig å være med meg for tiden da, for å si det på den måten. Jeg er kvass i måten jeg svarer på, og ja, lite trivelig. Sur, rett og slett. Sur.

Ikke har jeg julestemning heller.
Har ikke hatt det på mange år nå. Det er litt kjipt, men det er jo hverken snø eller noe som tilsier at det skulle være jul ute. Jeg har nesten ikke pyntet til jul, men jeg tenner røkelse, drikker julebrus og hører på julemusikk, for å i hvert fall PRØVE å få julestemning. Men det ser ut til at den er lost in space i år også. Jeje!

Har fått ordnet alle julegavene da, heldigvis. Ikke det at jeg var så tidlig ute, men jeg klarte å levere alle omtrent på en dag, altså, idag.
Igår pyntet vi juletreet i basen, og det var koselig.
Imorgen skal vi spise pepperkaker og drikke gløgg. Kanskje spille spill, får se.

Akk, når jeg begynner å tenke på det, så føler jeg meg egentlig ganske så aleine, vet ikke hvorfor, men jeg føler jeg bare er så aleine om alt av følelser, tanker og opplevelser. Selvom jeg VET at jeg ikke er aleine. Kjenner også at jeg begynner å bli så smått deprimert, men. Det går vel over. Eller? I really hope so. Orker ikke det som toppen av kransekaka ass! 

Har ikke hørt så mye stemmer i det siste, men jeg har hørt mange andre lyder.
Som f.eks musikk som spilles, pianospill, og summing. Noen ganger er det akkurat som om det er en flue eller veps som surrer rundt oppi hodet. Jævlig ekkelt og slitsomt. :/

tirsdag 29. november 2016

JEG HAR FLYTTET!

Nå er det en stund siden jeg har oppdatert her. Men det er en logisk forklaring, faktisk. ;-)

JEG HAR FLYTTET!
Og da mener jeg, ordentlig flyttet, til den bemannede boligen. Jeg har fått inn alle tingene mine, og det ser sååå bra ut! Jeg er drit fornøyd. Katten min er også flyttet, men hun er ikke like fornøyd tror jeg. Det virker i hvertfall ikke sånn akkurat nå. Har prøvd å ha hun ute i bånd, for å lufte henne liksom, men hun bare skjelver og er vettaskremt. Og det er ikke noe ålreit. Jeg får helt vondt inni meg av henne. Haff <3
Jeg bare håper det går seg til med katten min. Hvis hun blir borte, så veit jeg ikke hva jeg kommer til å gjøre, faktisk.

Nå nærmer det seg jul, og gavene er fortsatt ikke kjøpt inn. I hvertfall ikke alt.
Tror jeg ligger litt tynt an, mtp det. Men men, det ordner seg vel. Hah! Lov å håpe, si :p
Nå i desember er det mye som skjer, så kommer til å bli litt stille fra meg, tror jeg.

Også har jeg ikke internett da, det er jo hovedgrunnen til at jeg ikke er her inne så ofte lenger.
Jeg skal bestille meg internett etter hvert, men må snuse litt rundt i forhold til hva som lønner seg å betale for.

Nå er jeg så trøtt at jeg klarer nesten ikke å holde øya oppe ;p
Skulle gjerne tatt meg en cowboystrekk, men det ser dårlig ut. Er hjemme hos mams, skal lage og spise middag her.

Så der sa det i grunn "stopp". Fikk litt jernteppe, så jeg veit ikke hva for noe mer jeg skal skrive.
Men ey, vi snakkes! :) <3

fredag 18. november 2016

Hei og hå!

Etter 4 uker til sammen innlagt, så er jeg nå hjemme igjen. En merkelig, men god følelse (tror jeg?).
Får nøkkelen til den nye leiligheten imorgen (eller blir vel egentlig idag, siden det er blitt den 18). Skal pakke massemassemasse i helga, og få flyttet over de største tingene på søndag. Planen er vel egentlig at jeg skal sove over i den nye leiligheten allerede fra søndag til mandag. Men vi får se ;p
Får forhåpentligvis god hjelp av venninner denne helga, de har sagt de kunne og ville hjelpe til, så. Mamma og stefar skal i hvertfall hjelpe meg, så det er jeg evig takknemlig for! Broren min hadde glemt det bort, og jeg blir egentlig kjempe skuffa hvis han plutselig sier at han ikke kan allikevel.

Har ikke fortalt det til pappa enda, fordi jeg hører jo fint lite fra han, så det faller seg liksom ikke naturlig for meg å fortelle det til han heller. Men jeg tenkte jeg skulle ringe han imorra, for å høre om han lever. Er det mulig. Hadde jeg hatt et barn ville jeg jo gjerne visst hvordan det gikk med h*n og sånt, da. Men noen ganger lurer jeg på om han bryr seg eller ikke ass! Nå kjenner jeg at jeg fikk dårlig samvittighet av å skrive dette, men. Bloggen er jo anonym uansett.

Har skikkelig flyttet inn i hodet mitt jeg nå.
Gleder meg til å sette ting på plass, så det blir sånn som i mitt hode! Håper alt går etter planen.

Selve innleggelsen har vært bortkastet da, bare sånn for å hoppe over til noe annet, i hvertfall med tanke på medisiner. Det stod jo klart og tydelig OG jeg sa det med store bokstaver, at jeg er ute etter å endre på medisinene mine, det vil si: seponere noe av de faste, og eventuelt prøve noe nytt. Men det gikk rett i dass, for legen der ute er så blæ, at det skulle ikke vært lov. Og legen på avdelinga skulle liksom samarbeide med legen fra poliklinikken, men det gikk skeis gitt. Og jeg er sjokkert? Nei.
Det eneste var at legen ville redusere det jeg stod på. Men de kan ikke redusere, for så å skrive meg ut. Jeg skal jo flytte og alt sånt, så jeg vil jo gjerne være tilstede under flyttinga liksom. Tenk om noe går galt? Tenk om jeg blir verre? Hvordan kommer jeg til å takle det hvis det går galt? Jeg får så masse tanker oppi hodet mitt.
Men jeg har bedt legen å dra en viss plass (på en pen og saklig måte), om å drite i å gjøre noe med medisinene mine, så tar jeg det med fastlegen. Ferdig snakka!

Pus var kjempe glad for å ha meg hjemme igjen da.
Så det var koselig. Er glad for å se henne igjen også. <3 Virket som hun hadde mye på hjertet. Hun pratet i vei, mjauet og styra og ordnet. Hihi! Hun er så søt. Smelter.

Nå ligger jeg i min egen seng, sovetabletten er inntatt, og nå skal jeg se på serie til jeg sovner. Håper natten blir god, for imorgen kan bli en lang dag.
Håper dere får en fin fredag imorgen, folkens!

Også god helg! :)

mandag 7. november 2016

En liten update.

Jeg har snart vært innlagt i tre uker til sammen. Det har vært de tre tøffeste ukene jeg noen sinne har opplevd liksom, har så ufattelig mye å jobbe med. Ikke har jeg vært så dårlig på lenge heller, kan ikke huske siste gangen. Var på PFA først, på psykiatrisk akuttmottak (PAM), og ble overført til Post 3. Etter en uke der ca, ble jeg overført dit hvor jeg er nå.

Jeg har enda ikke hørt noe om jeg kan endre på medisinene, men legen her på avd er på saken. Han måtte bare snakke med legen på poliklinikken først, fordi hun har lest hele journalen min, og "kjenner" meg mye bedre. Kjenner du liksom. Har snakket med hun, tja, to ganger?! Så vi får se. Virket litt som om han legen måtte ha ting inn med teskje, da. Og det er litt slitsomt.
De har i hvertfall ikke tatt bort sobrilen jeg fikk på PAM/PFA når jeg var der, den står som eventuelt medisin, og jeg er evig takknemlig for den. Kan få 10mg x2, og det er litt godt å vite. Har pleid å ta sobrilen sammen med kveldsmedisinene, også tar jeg nattmedisinene seinere. Den siste sobrilen sparer jeg, i tilfelle jeg trenger den på dag/kveld eller utpå natta.

Psykologen her er veldig ålreit da, det skal sies. Han virker som en oppegående mann. Og det er ikke hverdagskost i psykiatrien syns jeg. Men det er min mening da.

Leiligheten som jeg har venter på svar om, den er MIN! 
Og jeg er kjempe glad for det. Har vært å sett på den, og stua er kjempe stor. Stua er like stor som stua og kjøkkenet til den leiligheten jeg har nå. Forhåpentligvis kan jeg starte å flytte inn den 18.Nov.
Får plass til spisestuebordet mitt, med seks stoler, i tillegg til sofaen, stuebord, og tvbord. Vitrineskapet skal inn, og skjenken skal inn. Det kjipe er at jeg ikke har så stort kjøkken. Det er ikke plass til oppvaskmaskin, og det er lite med skuffer og skap. Jeg som har så mye drit kommer ikke til å få plass til alt. Men jeg tror det går bra. En annen kjip ting er at den ene skuffen, som kunne vært en normal skuff, det er en brødfjøl som er brukt så mye at jeg orker ikke å se på den engang. Haha! Syns sånt er så suggete. :p Badet så ut til å være så og si nyoppusset, og jeg får plass til både vaskemaskin, tørketrommel, og den fine sorte hylla med glassplater, hvor jeg har håndkler på de tre nederste hyllene, og de to (eller er det tre?) glasshyllene øverst har jeg sminketing og smykketreet mitt, plus litt annet div, kan hende jeg endrer på det når jeg flytter da :)
Afffffff, jeg gleder meg så!!
På soverommet er det allerede to skap, selvfølgelig på hver sin side av rommet, og de er SKRUDD FAST. Er det mulig? Så jeg skal skru løs den ene, og sette begge to i ene enden, og senga i andre enden. Eventuelt søke om å få male det i en ny farge.
Har også en bod inne, hvor jeg skal kjøpe sånne industrihyller, hvor jeg kan lagre ting som ikke skal stå fremme hele tiden. Så det blir bra. Jo, også har jeg en liten balkong/veranda, siden jeg bor i 2.etasje.

Tror dette blir bra jeg!
Gleder meg bare å komme vekk fra han støgge huseieren. Usssj!
Såvidt han hilste på meg, da jeg var nede i leiligheten på lørdag. Kjenner det er kjempe ubehagelig igrunn. Men men. Skal jo snart vekk derifra, heldigvis. Tror han er litt bitter. Men lager han noe kvalme, kommer jeg til å true han med å fortelle hva han gjorde med meg den gangen. Så han kan bare oppføre seg pent, og være snill som et lam...

Det var mye papirer og husregler da, har ikke satt meg så innmari inn i de enda, men det er litt nazi tror jeg. Siden det er en bemanna bolig med psykisk sykdom. Vet ikke hvordan de andre som bor der er jeg, men møtte hun ene, og hun var super-slitsom. Pratet med seg selv ogsånt. Jeg trodde det var en mann som snakket i telefonen, men nei, det var ei som bor der som pratet med seg selv. Hjelpes. :p

Gruer meg litt til å flytte på pus, men jeg krysser fingrene for at det kommer til å gå bra.
Kommer til å ha hun inne de to første ukene, så hun blir vant med den nye leiligheten, også skal jeg lufte henne i bånd, så hun blir kjent med omgivelsene ute, så får vi se.
Vet ikke hva jeg gjør hvis jeg mister henne, da kommer jeg til å begynne å grave min egen grav. Og det mener jeg. Den katten betyr såå mye for meg, at jeg ville heller mistet et bein, enn å miste henne.

Nå ligger jeg i senga på rommet mitt, på avdelinga. Har fått henta Mac´en, så da blir det litt enklere å blogge. Selvom jeg egentlig ikke har så mye overskudd til det, tror jeg.

Har begynt å våkne til live om kveldene nå da, jeg ler så jeg griner, og klarer ikke stoppe. Har blitt støl i magen, det sier noe om hvor hardt det er å le på den måten. ALT er morsomt. Jeg flirer og ler. Det er noen ustabile følelser som skal ut, tror jeg. Men jeg kan også finne på å gråte en skvett. Men på kveldstid, da kan jeg rett og slett si at jeg er høy. Mamma spurte om jeg hadde rusa meg, haha! Og det hadde jeg da IKKE! Så jeg ler mye selvom jeg kanskje ikke mener det helt, da.

Merker at jeg hadde mye på hjertet nå, men det måtte ut.
Vet ikke om noen leser jeg, da. Men håper iallefall det :)
Håper dere får en fin uke, imorgen er det mandag og nye muligheter, eller noe. Hah.
Nå skal jeg spise nattmaten min, se en episode av Glee, og så sove.

Snakkes :)

onsdag 19. oktober 2016

Mitt verste mareritt er i ferd med å skje.

Dagene går i ett, selv om jeg ikke har noe fast å gå til, som f.eks jobb/skole og andre aktiviteter. Det eneste jeg har "fast" er møte med behandler fra DPS, og boveileder.
Jeg har jo mange venner som jeg møter da, heldigvis. Vet ikke hva jeg hadde gjort hvis jeg ikke hadde hatt vennene mine. Blir litt festing i helgene også da. Sånn som forrige helg, da hadde jeg så fylleangst dagen etterpå, at det var ikke morsomt engang. Da kjente jeg at jeg hadde drukket aaalt for mye, og det er ikke greit.

Møtet med pasientombudet blir ikke før om et par uker, fordi vi skal samle opp litt ting til vi skal dit.
Nå har jeg jo nettopp fått høre mitt verste mareritt da, nettopp det at DPS skal gi meg opp. Jeg sa det til behandleren min for en stund siden, at jeg er sint fordi det føles som om dere har gitt meg opp, så tar det halvannen uke, så sier hun akkurat det jeg fryktet??! At de gir meg opp? Hun sa det ikke direkte sånn som jeg skreiv det nå, men det var det hun mente.
Så, hva gjør jeg da?
Nei, hun lente seg veldig på det at med en gang jeg fikk den bemannede boligen (noe hun var skråsikker på at jeg kom til å få), så kom ting til å endre seg, og så fort jeg fikk inn noen aktiviteter i hverdagen, så ville det også hjelpe. EH JA, for det er jo så enkelt. Hadde det vært så enkelt hadde jeg vel ikke vært i systemet engang.

Hun sa også at det ikke var sikkert det var bra for meg å ha samtaler hele tiden. Fordi jeg sliter med å åpne meg, og fortelle hvordan det går, så sa hun at det kanskje gjorde ting vondt verre at de måtte sitte å true ut av meg ordene.
Altså, jeg føler ikke de sitter å truer ut av meg ord jeg egentlig ikke har lyst til å fortelle. Det er masse jeg VIL fortelle, men jeg klarer ikke å sette ord på det, fordi det er så mange tanker oppi hodet, og alt skal komme ut "perfekt". Derfor tar det både tid og energi. Men jeg er veldig flink til å skrive, så hvorfor kan vi ikke kommunisere på den måten? Nei jeg fatter ikke...
MEN, det var jo bare å søke meg inn på DPS igjen da, og få ny behandler hvis det ikke fungerte å ikke ha en behandler i det hele tatt. MHM, særlig, det er jo forbanna lange ventelister jo?!
Vi skal heldigvis ha et ansvarsgruppemøte om kort tid, så får alle rundt meg sagt hva de mener. Så får vi se hva som kommer ut av det møtet.

Jeg føler meg gitt opp av systemet.
Livet var vel ikke ment for meg, da. Et godt liv kan jeg se langt etter i hvertfall.

Skal få medisinvurdering da, HELDIGVIS, og det var faen meg på tide!!
Har time neste uke tror jeg det var. Håpet er å endre på alle medisinene mine, sånn at jeg kan få et stabilt liv, ellers vet jeg ikke om jeg kommer til å takle så veldig mye mer.

Jeg er så sliten av å kjempe. Det er alt jeg gjør liksom. Jeg kjemper som bare det for å holde meg i live, og det er ikke så enkelt syns jeg. Heldigvis har jeg kjæledyret mitt, som holder meg gående. <3
Vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne.
Jeg har jo flere rundt meg som er glad i meg, og som jeg er glad i, men jeg blir så lei meg når jeg hele tiden føler meg mindre verdt og dårlig som person, når jeg ser hva alle andre får til, mens jeg sitter her, og ikke klarer å gjøre en dritt.

Ja, nei. Så jeg veit ikke.
Det er som jeg pleier å si: Man skal være utrolig frisk og oppegående for å være syk.

onsdag 12. oktober 2016

Innleggelse på PFA og prat m/pasientombud.

Veit ikke helt hva jeg skal skrive for tiden egentlig.
Har vært innlagt på PFA noen dager nå, psykiatrisk fylkesavdeling hvis noen lurte på hva det stod for. Sov jo ikke på 3 døgn, så fikk noen hestepiller der ute som gjorde at jeg sov de dagene jeg var der. Nå er jeg hjemme igjen og kjemper kampen om å bli bedre, men det er ikke så lett når helsevesenet er imot meg. Føler vi står bom fast, og jeg får ikke den hjelpen jeg har krav på. Det virker som at systemet har gitt meg opp. Og det er en vond følelse. Og jeg veit liksom ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg videre, virker som om det er jeg som skal sitte på alle svarene med tanke på behandling.
Sånn for eksempel, så drar man jo til legen for at vedkommende skal finne ut hva son feiler en, og hva slags behandling man skal få, ville jo tro at det samme gjelder i psykiatrien?? Men det er tydelig at sånn er det ikke. Man skal være veldig frisk og oppegående for å være syk. Er det mulig, tenker jeg.

Men skal snakke med pasientombudet imorgen.
Så får vi se.
Jeg har iallefall krav på mer hjelp enn det jeg får nå, det er jeg hundre prosent sikker på!

Er mye som har skjedd på en uke nå egentlig, men jeg orker ikke å fortelle akkurat nå. Gleder meg heller mye mer til å snakke med pasientombudet imorgen! 👍👍

tirsdag 11. oktober 2016

Jeg har ofte følt meg alene.

Jeg har ofte følt meg alene,
vært redd for å være til bry.
Jeg har følt meg totalt misforstått,
og mange har derfor tolket meg
som stille og sky.
Jeg har aldri egentlig stolt på
at noen har vært glad i meg.
Jeg har trukket meg unna mange
for å unngå smerten ved at de gikk sin vei.
Å føle seg verdiløs er vondt for den det gjelder,
det er ikke noe man selv ønsker,
eller på noen måte velger.
At noen sier at man er verdifull,
eller at man sier det til seg selv,
hjelper ikke nødvendigvis så mye,
for man tror det ikke likevel.
Det er mange som føler det slik som meg,
av mange ulike grunner.
De sterkeste jeg kjenner
kan føle seg verdiløse,
ja alle har sine stunder.
Fokuser på dine positive egenskaper,
alle har noen som ingen andre har!
Men ingen kommer til å oppdage det,
før du det første skrittet tar.
Prøv å gjøre noe du tror du ikke kan få til.
Begrensninger er blitt en ramme rundt livet ditt,
fjern den er du snill!
Den verdien du har og søker,
men som du selv ikke klarer å forstå,
vil du kjenne den dagen du opplever
at det ikke finnes grenser
for hva DU kan oppnå!



- Ikke skrevet av meg -

torsdag 6. oktober 2016

Hallusinasjoner vs virkelighet?

Huff. Har så jævlig noia, og gruer meg allerede til kvelden.
Natten som var nå, så sov jeg ikke i det hele tatt, til tross for at jeg tok apodorm og vival. Var pissredd, venninna mi henta meg midt på natta fordi jeg var hysterisk. Så jeg var der til idag. Er enda ikke trøtt, og har heller ikke vært det, hmm.

Jeg sendte en desperat melding til min behandler igår kveld, og fortalte om ståa, alt det jeg opplever, sanser og hører. Så hun ringte meg idag, og jeg fortalte litt mer, og sa jeg ikke hadde sovet hele natten. Hun skal ringe meg imorgen også, for å høre om jeg har sovet. Lurer på hva som skjer hvis jeg ikke sover i natt heller. Kjenner jeg gruer meg. Er så redd for å se djevelen igjen. Tenk om han er ute etter meg? Har jeg vært slem, liksom? Er det det som er greia? Fortjener jeg å lide? Hvorfor har han valgt akkurat meg? Hva har jeg gjort?! Jeg er så redd.

Gruer meg så forferdelig til å legge meg i senga, og jeg skal i hvertfall ikke slukke lyset.
Hvorfor hører jeg så mye stemmer, og ser så mye rart? Opplever alt det jeg opplever? Jeg er så redd for å havne i en psykose igjen. Er det det som skjer?

Jeg har fortalt dette til noen venninner som jeg vet vil forstå, tro på meg, og ta det på alvor.
Men alle sier de er veldig bekymret, og hun ene sa jeg burde komme meg på legevakta fort som fy, for dette går ikke an. Men jeg vil se an til imorgen til behandler ringer, for å høre hva hun sier. Er ikke så jævla keen på å havne på psykiatrisk akuttmottak igjen, men. Jeg kjenner at jeg trenger folk rundt meg liksom, men jeg vil virkelig ikke oppta noen andres plass, noen som kanskje trenger det mer.

Jeg bare fatter ikke hvorfor jeg bare blir dårligere og dårligere.
Hun ene venninna mi som jeg prata med i telefonen som sa jeg burde dra på legevakta, hun skal ringe meg litt seinere, for hun mente at jeg ikke burde være aleine nå. Og jeg kjenner jo egentlig på det selv også. Jeg er jo som sagt pissredd. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Har ingen som kan være hos meg i natt, tror jeg. Og jeg føler jeg bryr folk hvis jeg plutselig skal begynne å trenge meg på, og spørre om jeg kan sove over. Huff.

Og å fortelle mamma det er ikke et alternativ tror jeg.
Hun kommer til å bli hysterisk, og redd, og jeg orker ikke å se henne sånn.
Selvom det kanskje hadde vært lurt å si det til henne, men jeg klarer bare ikke. Føler meg så dum og teit.

Behandler prøvde å forsikre meg om at det bare var hallusinasjoner, selvom det virket reelt for meg, så var det "bare" det. Jeg er ikke så sikker på det. Jeg veit ikke hva jeg tror på lenger. Jeg måtte prøve å fortelle meg selv at det ikke var ekte, og ta en sovepille i natt også. Lettere sagt enn gjort. Men som hun sa, så har hun jobbet med dette i over 30 år, så hun vet vel hva hun snakker om? Men det går ikke an å bare fortelle meg selv at det ikke er ekte, når jeg ikke tror på det selv? Fornuften min virker ikke heller, den har satt seg selv på pause tror jeg, og jeg skjønner ingenting lenger.

Veit ikke hva jeg skal gjøre.
Eller hvor jeg skal gjøre av meg.
Alt er så uklart og vondt. Vanskelig.

Er dette virkelig? Er jeg virkelig?
Skjønner ingenting.

onsdag 5. oktober 2016

Jeg så djevelens hode.

Hadde besøk av han gutten igår (mandag), og det var kjempe koselig. Vi lå i sofaen å slappet av, mens vi så på TV, og pratet samtidig. Han åpnet seg veldig for meg, og det var på en måte godt å høre at det ikke bare er meg som har hatt et vanskelig liv, selvom det er på to forskjellige måter.
Han sier hele tiden hvor mye han setter pris på meg, hvor fin jeg er, og alt mulig sånt, og jeg blir jo glad inni meg når han sier sånt, men det er så himla vanskelig å ta det til seg. MEN, jeg klarte å gi han et kompliment, selvom jeg syns det er kjempe vanskelig, og det tror jeg han satte utrolig pris på, for han vet hvor mye jeg sliter både med å ta imot, og å gi komplimenter.

Han skal komme til meg imorgen også, eller idag da, siden det er blitt onsdag, og jeg gleder meg jo til det, men lurer på hva vi skal finne på, og det spurte han meg om, men, kreativ som jeg er, så hadde jeg ingen forslag.. Haff.

Jeg er så teit..
Og det er så ufattelig lenge siden jeg var i et forhold, men å sitte i armkroken hans er kjempe hyggelig liksom, det er ikke det. Og det er så deilig når han koser med håret mitt og tar på meg liksom. Ikke tenk koffert.. 😛 Man trenger den berøringen tror jeg. Og det at han vil treffe meg igjen sier jo litt. Men men, jeg får vel bare prøve å ta alt til meg, selvom det er kjempe vanskelig.

Over til noe annet, så har jeg ikke samtale med behandler før den 18, noe jeg syns er alt for lenge til. Hun var hos meg forrige uke liksom, og så ikke før den 18 nå. Hvordan skal det gå..? Jeg sliter jo med meg selv. Og trenger noen å prate med, selvom hun sikkert ikke forstår, og jeg klarer sikkert ikke å si noe heller. Æsj ass, ting er dritt når det er sånn som dette.
Og i tillegg er jeg kjempe nysgjerrig på hva slags behandlingstilbud hun har tenkt på. Det blir spennende, og jeg lurer så fælt, og det er jo det verste jeg vet, å gå rundt å lure så jævlig.

Har fortsatt ikke hørt noe om boligen hun i kommunen har søkt meg inn på. En bemannet bolig. Det også går jeg å lurer på, men det er ikke avklart hvem som skal få den enda, jeg bare håper det er meg. Høres kjempe egoistisk ut, men jeg må vekk fra der jeg bor nå, etter hva som skjedde.

Også hadde jeg en ekkel opplevelse her en natt. Jeg skulle sove, og når jeg lukket øynene, så jeg djevelens hode foran meg. Klarer ikke å forklare det helt, men det var som et dødt sauehode med horn og et kjempe ekkelt blikk. Veit ikke hvorfor, det har jeg ingen forklaring på, men det skremte meg noe voldsomt liksom. Det var masse symboler rundt det hodet, og jeg aner ikke hva det kan bety. Noen som har en idé? Skremmende var det i hvertfall. Sov hos ei venninne den natten, og hun våknet av at jeg ristet seinere den natten. Er jeg besatt? Jeg er så redd for å oppleve det igjen. Nå sover jeg hos hun venninnen min igjen. Vurderer å bare ta en apodorm for å få sove med en gang jeg lukker øynene og er trøtt nok, da kan jeg bare knotte videre som jeg gjør nå.

Hmm. Beklager langt innlegg, men. Jeg følte det måtte ut.
Takk til dere som kommenterer ❤️ Setter utrolig stor pris på det!!

mandag 3. oktober 2016

Et enormt dilemma!

Behandler ringte meg idag, og spurte hvordan det gikk. Joda det surrer å går svarer jeg. Men hun spør ikke noe mer enn det. Hun graver liksom ikke. For det går jo ikke bra, ikke greit en gang, jeg er litt usikker på hva jeg føler egentlig, men. Jeg savner at hun spør og graver helt til hun får det rette svaret. Men det gjør hun ikke. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke klarer å fortelle hun det. Er jeg redd for å skuffe hun? Ja, det er jeg. Jeg føler i hvertfall at jeg kommer til å skuffe hun hvis jeg sier at det går dritt nå. Jeg er et svakt menneske. Det er i hvertfall helt klart.

Også har jeg et dilemma.
Har funnet "drømmegutten"tror jeg. En som liker meg for den jeg er (håper jeg).
Det han ikke vet er at jeg sliter psykisk. Jeg er redd for å skremme han bort hvis jeg sier noe, men han må jo etterhvert få vite det. Ikke nok med at jeg har en psykose-diagnose, nei jeg har masse arr på kroppen. Han kommer så jævlig til å ikke ville ha noe med meg å gjøre etter han får vite det. Er ganske sikker på det. Hvem vil vel ha ei ustabil jente med masse arr på kroppen?
Han må jo også få vite om innleggelser og sånt, og jeg gruer meg masse til å fortelle det!
Skal jo som sagt i et annet innlegg, mest sannsynlig søkes inn på en langtidsplass for "folk som meg". Hva tenker han om det?! Fyttirakkern ass. Jeg har de katastrofetankene.

Han er jo verdens snilleste gutt, to år eldre enn meg, gir meg masse komplimenter, sier jeg er søt, herlig og perfekt (noe jeg såklart ikke klarer å ta til meg, fordi jeg ikke føler meg sånn), han har sagt han er glad i meg. Vi kjenner hverandre fra før egentlig. Men det er så spennende, samtidig som det er utrooolig skremmende. Hva vil han gjøre når han skjønner hvem jeg virkelig er og hva jeg sliter med?! Hjelpes..

Han kommer til meg på onsdag.
Og jeg kjenner at jeg egentlig gruer meg. Fordi vi har nesten ikke vært edru sammen, men han ringer meg nesten hver dag da, på både vanlig samtale og videochat.
Han er jo så god. Det er en kjip hake, og det er at han har to unger fra før, så håper han etterhvert vil ha hvertfall én til, hvis jeg i det hele tatt burde formere meg, oooog hvis det blir oss to, haha.

Det er enda en kjip ting da, og det er at jeg er redd for å skyve han unna.
Når jeg merker at folk blir glad i meg, og begynner å få følelser for meg, så trekker jeg meg unna. For jeg tenker sånne tanker som "hvorfor akkurat meg!?", "hva er så bra med meg?", "jeg er både stygg, feit og ekkel", "lurer han meg?", "er han bare ute etter én ting?"... Og så videre.
Men, han har sagt han ikke er ute etter one nights stand, så da mener han kanskje alt han sier om hvor fin osv jeg er?! At han virkelig er villig til å prøve?

ÅÅH, jeg blir så frustrert..
Hvorfor skal ting være så vanskelige?? Orker snart ikke å tenke mer, vi får se hva som skjer.
Noen som har tips til hva jeg kan gjøre?!

fredag 30. september 2016

Jeg står på stedet hvil.

Jeg veit ikke helt hvordan det går egentlig. Alt føles så usikkert. Hvor skal jeg bo? Hvordan behandlingstilbud kommer jeg til å få fremover? Det var jo snakk om Modum Bad, men så har behandleren min kommet opp med et annet forslag i steden for Modum da. Aner ikke hva det stedet heter, for det var Boveileder som fortalte dette. Men det kan hende Modum ikke kan tilby den rette hjelpen til meg og min diagnose. Så da blir det spennende med det behandleren min kommer med.

Jeg føler jeg ikke veit noen ting.
Og ting står på stedet hvil. Jeg står på stedet hvil.
Kommer ingen vei. Vet ikke hvor jeg vil heller.

Alt er så usikkert.
Men, hva skal jeg gjøre da? Får ikke gjort annet enn å vente i spenning. Noe jeg hater. Jeg hater virkelig å vente på noe som er såpass uklart.
Håper så inderlig at jeg får greie på noe angående leiligheten snart. For jeg vekk herfra nå. Jeg må!!

onsdag 28. september 2016

Du, jeg har det vanskelig.

Mandag hadde jeg samtale med behandler, og jeg syns det er så sykt frustrerende å sitte der å ikke klare å fortelle hvordan det går. Altså, hun spør og graver ikke akkurat hun heller da, så det gjør det kanskje enda mer vanskelig. Jeg har så lyst til å rope og skrike ut hva som er galt, og hva jeg trenger akkurat nå, men det er så ufattelig vanskelig. Jeg klarer det bare ikke. Så jeg kan vel skylde meg selv, tenker jeg.

Men hun burde jo ha litt kjennskap til meg nå da, nå som jeg har snakket med henne i langt over 5 år. Vite hvordan jeg er som person. Eller er det for mye å forlange? Jeg mener ikke at hun skal være tankeleser og vite alt liksom, men hun burde snart klare å lese meg litt bedre enn dette.
Jeg forteller så fort jeg får muligheten, eller så fort hun starter samtalen, men ellers syns jeg det er kjempe vanskelig å bare bryte inn med all elendigheten jeg sitter inne med.

Veit liksom ikke hvordan jeg skal klare å åpne kjeften og bare fortelle rett ut hvordan ting er. Det går fra spøk til alvor. Får ikke sagt nok hvor vanskelig dette er.
Og nå har vi ikke time på en stund. Ikke nå til uka, men neste. Og det er litt lenge kjenner jeg. Hun skal ringe meg på mandag, men det er for å avtale time bare. Håper hun da spør om hvordan ting går.

Det er så frustrerende å være på det stedet jeg er nå.
Veit ikke helt hva jeg skal gjøre jeg. Hm.

Klarer liksom ikke å ta kontakt å si "du, jeg har det vanskelig".... Det er noen ord som for meg, sitter langt inne.

mandag 26. september 2016

Alt er et helvetes pes.

Imorgen er det samtale med behandler igjen. Kjenner jeg gruer meg litt.
Veit liksom ikke helt hva jeg skal si, eller fortelle når det gjelder hvordan det går.
For det går jo egentlig ikke så veldig bra. Det må jeg jo bare skrive her, i hvertfall.

Akkurat nå ligger jeg i senga sammen med katten min. Tenkte å sette på en film, så jeg slipper å tenke så jævlig mye hele tiden. Blir trigget av den minste lille ting. Og jeg er så ambivalent i forhold til mange ting.

Kjenner ikke meg selv lenger. Jeg er alt for ukjent.

Også lurer jeg på om behandler har fått referatet fra ansvarsgruppemøtet. For der snakket vi om Modum Bad, og jeg er veldig spent på hva hun har å si om akkurat det. Fastlegen var jo veldig for det, og alle de andre på møtet også igrunn. Og jeg er egentlig litt nysgjerrig selv.

Men, som sagt tidligere (tror jeg?), så får ikke ting skjedd raskt nok.
Jeg venter og venter i spenning, både på leilighet, og med tanke på behandlingen videre.

Veit ikke helt hva jeg skal gjøre, egentlig.
Dagene blir så lange. Jeg har absolutt ingenting å se frem til liksom, det eneste er når jeg har avtaler, da skjer det hvertfall noe.

Æsj, jeg liker hverken meg selv eller livet mitt for tiden!
Alt er et helvetes pes og ork.

Jeg er ensom, og alene. Jada, jeg har venner, men jeg vil ikke plage de hele tiden, og jeg tror ikke de har ork til å være med meg hele tiden heller. Men sånn er det.

Veit ikke hva for noe mer jeg skal skrive.
Lurer dere på noe?! Bare å spørre :-)

onsdag 21. september 2016

Det går ikke så bra.

Det går ikke så bra med meg for tiden.
Ting er tunge og vanskelige. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Hadde ansvarsgruppemøte på mandag, og det gikk forsåvidt ganske så greit. Men behandler fra DPS var ikke der, da, og det var litt kjipt kjenner jeg. For det var mye som ble tatt opp, som hun også skulle hørt.

Fastlegen skal sjekke angående Modum Bad.
Boveileder sjekker angående leilighet.

Men jeg syns alt er så usikkert, liksom. Jeg vet ikke ditten, og jeg vet ikke datten. Kanskje får jeg leiligheten i den bemannede boligen jeg ønsker meg, kanskje får jeg tilbud på Modum Bad, kanskje, kanskje, kanskje. ÅÅÅH! Jeg blir seriøst sprø av å ikke vite. Og når jeg har bestemt meg for en ting, så skulle det helst skjedd i går.

Egentlig kjenner jeg at det hadde vært godt med en innleggelse, men det er så nedtur å si i fra. Jeg kjenner at hele meg bare grøsser innvendig når jeg sier innleggelse, for jeg veit med meg selv at det kommer til å være et kjempe nederlag å komme dit jeg pleier å være innlagt, nok en gang.
Føler liksom at de tenker "åh herregud, kommer hun der igjen", eller "er det mulig, klarer hun ingenting?", ja, bare masse sånne negative tanker.

En del av meg har lyst til å selvskade, mens en annen del vil ikke. En del av meg vil ha hjelp, mens en annen ikke. Jeg er så ambivalent, og det er så vondt.
Jeg vet jo med meg selv at jeg innerst inne vil ha hjelp, men følelsen av at jeg ikke fortjener det er sterkere..

Ikke har jeg noe å fylle dagene med heller.
Har ingen jobb å gå til lenger, det eneste jeg "ser frem til" er liksom alle avtalene jeg har med Psykiatrisk sykepleier og boveileder.. Og venner da selvfølgelig, men jeg skjønner jo at de ikke kan være med meg hver eneste dag, men det gjør at jeg føler meg så jævlig ensom. Og jeg sover mesteparten av dagen, for å få den til å gå. Hva er vitsen med å stå opp kl 10 når jeg ikke har noe å gjøre?!

Haff.. Hvorfor skal ting være så vondt og vanskelige?!
Veit snart ikke om jeg takler mer..

tirsdag 20. september 2016

Schizoaffektiv lidelse.

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om en (av mine mange) diagnose jeg har. Schizoaffektiv lidelse heter den.

Det er en psykoselidelse, og det er mange som viker unna med en gang de hører noe med "schizo" i seg. De tenker det verste, fordi de har hørt skremselsepisoder hvor folk med schizofreni er "klin gærne". Jada, jeg har hørt det.

Schizoaffektiv lidelse en en psykoselidelse som legene betrakter som "alvorlig".
Det er en lidelse hvor både schizofreni og bipolar lidelse symptomene er blandet. Da har man altså bipolar med periodevise stemningsendringer, og schizofreni med uvanlige vrangforestillinger osv.

Noen av symptomene kan være oppstemthet og gi et manisk preg, samtidig som personen er hørselshallusinert, i form av kommenterende stemmer, slik det sees ved schizofreni. Noen kan også i perioder være svært urolige og forvirrede, ha vrangforestillinger (paranoide symptomer) uten schizofrent preg, og vise bevegelsesforstyrrelser.

Tilstanden svinger relativt raskt. Før symptomene blir tydelige, synes personene å være rimelig friske, slik man ofte ser ved bipolar lidelse.

Schizoaffektiv lidelse rammer vanligvis kognisjon og følelse. Hørselshallusinasjoner, paranoide bisarre vrangforestillinger, eller forstyrrelser i tale og tanke, med betydelige sosiale og arbeidsrelaterte vanskeligheter er typisk.

Mennesker med schizoaffektiv lidelse er trolig utsatt for komorbide tilstander, inkludert angstlidelser og rusmisbruk. Sosiale problemer som arbeidsledighet over lengre tid er vanlig.

Det er et kortfattet innlegg om diagnosen Schizoaffektiv lidelse.

Er det noe du lurer på? Spør meg da vel? :) Jeg biter ikke.