Hallusinasjoner vs virkelighet?

Huff. Har så jævlig noia, og gruer meg allerede til kvelden.
Natten som var nå, så sov jeg ikke i det hele tatt, til tross for at jeg tok apodorm og vival. Var pissredd, venninna mi henta meg midt på natta fordi jeg var hysterisk. Så jeg var der til idag. Er enda ikke trøtt, og har heller ikke vært det, hmm.

Jeg sendte en desperat melding til min behandler igår kveld, og fortalte om ståa, alt det jeg opplever, sanser og hører. Så hun ringte meg idag, og jeg fortalte litt mer, og sa jeg ikke hadde sovet hele natten. Hun skal ringe meg imorgen også, for å høre om jeg har sovet. Lurer på hva som skjer hvis jeg ikke sover i natt heller. Kjenner jeg gruer meg. Er så redd for å se djevelen igjen. Tenk om han er ute etter meg? Har jeg vært slem, liksom? Er det det som er greia? Fortjener jeg å lide? Hvorfor har han valgt akkurat meg? Hva har jeg gjort?! Jeg er så redd.

Gruer meg så forferdelig til å legge meg i senga, og jeg skal i hvertfall ikke slukke lyset.
Hvorfor hører jeg så mye stemmer, og ser så mye rart? Opplever alt det jeg opplever? Jeg er så redd for å havne i en psykose igjen. Er det det som skjer?

Jeg har fortalt dette til noen venninner som jeg vet vil forstå, tro på meg, og ta det på alvor.
Men alle sier de er veldig bekymret, og hun ene sa jeg burde komme meg på legevakta fort som fy, for dette går ikke an. Men jeg vil se an til imorgen til behandler ringer, for å høre hva hun sier. Er ikke så jævla keen på å havne på psykiatrisk akuttmottak igjen, men. Jeg kjenner at jeg trenger folk rundt meg liksom, men jeg vil virkelig ikke oppta noen andres plass, noen som kanskje trenger det mer.

Jeg bare fatter ikke hvorfor jeg bare blir dårligere og dårligere.
Hun ene venninna mi som jeg prata med i telefonen som sa jeg burde dra på legevakta, hun skal ringe meg litt seinere, for hun mente at jeg ikke burde være aleine nå. Og jeg kjenner jo egentlig på det selv også. Jeg er jo som sagt pissredd. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Har ingen som kan være hos meg i natt, tror jeg. Og jeg føler jeg bryr folk hvis jeg plutselig skal begynne å trenge meg på, og spørre om jeg kan sove over. Huff.

Og å fortelle mamma det er ikke et alternativ tror jeg.
Hun kommer til å bli hysterisk, og redd, og jeg orker ikke å se henne sånn.
Selvom det kanskje hadde vært lurt å si det til henne, men jeg klarer bare ikke. Føler meg så dum og teit.

Behandler prøvde å forsikre meg om at det bare var hallusinasjoner, selvom det virket reelt for meg, så var det "bare" det. Jeg er ikke så sikker på det. Jeg veit ikke hva jeg tror på lenger. Jeg måtte prøve å fortelle meg selv at det ikke var ekte, og ta en sovepille i natt også. Lettere sagt enn gjort. Men som hun sa, så har hun jobbet med dette i over 30 år, så hun vet vel hva hun snakker om? Men det går ikke an å bare fortelle meg selv at det ikke er ekte, når jeg ikke tror på det selv? Fornuften min virker ikke heller, den har satt seg selv på pause tror jeg, og jeg skjønner ingenting lenger.

Veit ikke hva jeg skal gjøre.
Eller hvor jeg skal gjøre av meg.
Alt er så uklart og vondt. Vanskelig.

Er dette virkelig? Er jeg virkelig?
Skjønner ingenting.