Mitt verste mareritt er i ferd med å skje.

Dagene går i ett, selv om jeg ikke har noe fast å gå til, som f.eks jobb/skole og andre aktiviteter. Det eneste jeg har "fast" er møte med behandler fra DPS, og boveileder.
Jeg har jo mange venner som jeg møter da, heldigvis. Vet ikke hva jeg hadde gjort hvis jeg ikke hadde hatt vennene mine. Blir litt festing i helgene også da. Sånn som forrige helg, da hadde jeg så fylleangst dagen etterpå, at det var ikke morsomt engang. Da kjente jeg at jeg hadde drukket aaalt for mye, og det er ikke greit.

Møtet med pasientombudet blir ikke før om et par uker, fordi vi skal samle opp litt ting til vi skal dit.
Nå har jeg jo nettopp fått høre mitt verste mareritt da, nettopp det at DPS skal gi meg opp. Jeg sa det til behandleren min for en stund siden, at jeg er sint fordi det føles som om dere har gitt meg opp, så tar det halvannen uke, så sier hun akkurat det jeg fryktet??! At de gir meg opp? Hun sa det ikke direkte sånn som jeg skreiv det nå, men det var det hun mente.
Så, hva gjør jeg da?
Nei, hun lente seg veldig på det at med en gang jeg fikk den bemannede boligen (noe hun var skråsikker på at jeg kom til å få), så kom ting til å endre seg, og så fort jeg fikk inn noen aktiviteter i hverdagen, så ville det også hjelpe. EH JA, for det er jo så enkelt. Hadde det vært så enkelt hadde jeg vel ikke vært i systemet engang.

Hun sa også at det ikke var sikkert det var bra for meg å ha samtaler hele tiden. Fordi jeg sliter med å åpne meg, og fortelle hvordan det går, så sa hun at det kanskje gjorde ting vondt verre at de måtte sitte å true ut av meg ordene.
Altså, jeg føler ikke de sitter å truer ut av meg ord jeg egentlig ikke har lyst til å fortelle. Det er masse jeg VIL fortelle, men jeg klarer ikke å sette ord på det, fordi det er så mange tanker oppi hodet, og alt skal komme ut "perfekt". Derfor tar det både tid og energi. Men jeg er veldig flink til å skrive, så hvorfor kan vi ikke kommunisere på den måten? Nei jeg fatter ikke...
MEN, det var jo bare å søke meg inn på DPS igjen da, og få ny behandler hvis det ikke fungerte å ikke ha en behandler i det hele tatt. MHM, særlig, det er jo forbanna lange ventelister jo?!
Vi skal heldigvis ha et ansvarsgruppemøte om kort tid, så får alle rundt meg sagt hva de mener. Så får vi se hva som kommer ut av det møtet.

Jeg føler meg gitt opp av systemet.
Livet var vel ikke ment for meg, da. Et godt liv kan jeg se langt etter i hvertfall.

Skal få medisinvurdering da, HELDIGVIS, og det var faen meg på tide!!
Har time neste uke tror jeg det var. Håpet er å endre på alle medisinene mine, sånn at jeg kan få et stabilt liv, ellers vet jeg ikke om jeg kommer til å takle så veldig mye mer.

Jeg er så sliten av å kjempe. Det er alt jeg gjør liksom. Jeg kjemper som bare det for å holde meg i live, og det er ikke så enkelt syns jeg. Heldigvis har jeg kjæledyret mitt, som holder meg gående. <3
Vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne.
Jeg har jo flere rundt meg som er glad i meg, og som jeg er glad i, men jeg blir så lei meg når jeg hele tiden føler meg mindre verdt og dårlig som person, når jeg ser hva alle andre får til, mens jeg sitter her, og ikke klarer å gjøre en dritt.

Ja, nei. Så jeg veit ikke.
Det er som jeg pleier å si: Man skal være utrolig frisk og oppegående for å være syk.

Innleggelse på PFA og prat m/pasientombud.

Veit ikke helt hva jeg skal skrive for tiden egentlig.

Har vært innlagt på PFA noen dager nå, psykiatrisk fylkesavdeling hvis noen lurte på hva det stod for. Sov jo ikke på 3 døgn, så fikk noen hestepiller der ute som gjorde at jeg sov de dagene jeg var der. Nå er jeg hjemme igjen og kjemper kampen om å bli bedre, men det er ikke så lett når helsevesenet er imot meg. Føler vi står bom fast, og jeg får ikke den hjelpen jeg har krav på. Det virker som at systemet har gitt meg opp. Og det er en vond følelse. Og jeg veit liksom ikke hva jeg skal gjøre for å komme meg videre, virker som om det er jeg som skal sitte på alle svarene med tanke på behandling.

Sånn for eksempel, så drar man jo til legen for at vedkommende skal finne ut hva son feiler en, og hva slags behandling man skal få, ville jo tro at det samme gjelder i psykiatrien?? Men det er tydelig at sånn er det ikke. Man skal være veldig frisk og oppegående for å være syk. Er det mulig, tenker jeg.

Men skal snakke med pasientombudet imorgen.

Så får vi se.

Jeg har iallefall krav på mer hjelp enn det jeg får nå, det er jeg hundre prosent sikker på!

Er mye som har skjedd på en uke nå egentlig, men jeg orker ikke å fortelle akkurat nå. Gleder meg heller mye mer til å snakke med pasientombudet imorgen! 👍👍

Jeg har ofte følt meg alene.

Jeg har ofte følt meg alene,
vært redd for å være til bry.
Jeg har følt meg totalt misforstått,
og mange har derfor tolket meg
som stille og sky.
Jeg har aldri egentlig stolt på
at noen har vært glad i meg.
Jeg har trukket meg unna mange
for å unngå smerten ved at de gikk sin vei.
Å føle seg verdiløs er vondt for den det gjelder,
det er ikke noe man selv ønsker,
eller på noen måte velger.
At noen sier at man er verdifull,
eller at man sier det til seg selv,
hjelper ikke nødvendigvis så mye,
for man tror det ikke likevel.
Det er mange som føler det slik som meg,
av mange ulike grunner.
De sterkeste jeg kjenner
kan føle seg verdiløse,
ja alle har sine stunder.
Fokuser på dine positive egenskaper,
alle har noen som ingen andre har!
Men ingen kommer til å oppdage det,
før du det første skrittet tar.
Prøv å gjøre noe du tror du ikke kan få til.
Begrensninger er blitt en ramme rundt livet ditt,
fjern den er du snill!
Den verdien du har og søker,
men som du selv ikke klarer å forstå,
vil du kjenne den dagen du opplever
at det ikke finnes grenser
for hva DU kan oppnå!

♡

- Ikke skrevet av meg -

Hallusinasjoner vs virkelighet?

Huff. Har så jævlig noia, og gruer meg allerede til kvelden.
Natten som var nå, så sov jeg ikke i det hele tatt, til tross for at jeg tok apodorm og vival. Var pissredd, venninna mi henta meg midt på natta fordi jeg var hysterisk. Så jeg var der til idag. Er enda ikke trøtt, og har heller ikke vært det, hmm.

Jeg sendte en desperat melding til min behandler igår kveld, og fortalte om ståa, alt det jeg opplever, sanser og hører. Så hun ringte meg idag, og jeg fortalte litt mer, og sa jeg ikke hadde sovet hele natten. Hun skal ringe meg imorgen også, for å høre om jeg har sovet. Lurer på hva som skjer hvis jeg ikke sover i natt heller. Kjenner jeg gruer meg. Er så redd for å se djevelen igjen. Tenk om han er ute etter meg? Har jeg vært slem, liksom? Er det det som er greia? Fortjener jeg å lide? Hvorfor har han valgt akkurat meg? Hva har jeg gjort?! Jeg er så redd.

Gruer meg så forferdelig til å legge meg i senga, og jeg skal i hvertfall ikke slukke lyset.
Hvorfor hører jeg så mye stemmer, og ser så mye rart? Opplever alt det jeg opplever? Jeg er så redd for å havne i en psykose igjen. Er det det som skjer?

Jeg har fortalt dette til noen venninner som jeg vet vil forstå, tro på meg, og ta det på alvor.
Men alle sier de er veldig bekymret, og hun ene sa jeg burde komme meg på legevakta fort som fy, for dette går ikke an. Men jeg vil se an til imorgen til behandler ringer, for å høre hva hun sier. Er ikke så jævla keen på å havne på psykiatrisk akuttmottak igjen, men. Jeg kjenner at jeg trenger folk rundt meg liksom, men jeg vil virkelig ikke oppta noen andres plass, noen som kanskje trenger det mer.

Jeg bare fatter ikke hvorfor jeg bare blir dårligere og dårligere.
Hun ene venninna mi som jeg prata med i telefonen som sa jeg burde dra på legevakta, hun skal ringe meg litt seinere, for hun mente at jeg ikke burde være aleine nå. Og jeg kjenner jo egentlig på det selv også. Jeg er jo som sagt pissredd. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Har ingen som kan være hos meg i natt, tror jeg. Og jeg føler jeg bryr folk hvis jeg plutselig skal begynne å trenge meg på, og spørre om jeg kan sove over. Huff.

Og å fortelle mamma det er ikke et alternativ tror jeg.
Hun kommer til å bli hysterisk, og redd, og jeg orker ikke å se henne sånn.
Selvom det kanskje hadde vært lurt å si det til henne, men jeg klarer bare ikke. Føler meg så dum og teit.

Behandler prøvde å forsikre meg om at det bare var hallusinasjoner, selvom det virket reelt for meg, så var det "bare" det. Jeg er ikke så sikker på det. Jeg veit ikke hva jeg tror på lenger. Jeg måtte prøve å fortelle meg selv at det ikke var ekte, og ta en sovepille i natt også. Lettere sagt enn gjort. Men som hun sa, så har hun jobbet med dette i over 30 år, så hun vet vel hva hun snakker om? Men det går ikke an å bare fortelle meg selv at det ikke er ekte, når jeg ikke tror på det selv? Fornuften min virker ikke heller, den har satt seg selv på pause tror jeg, og jeg skjønner ingenting lenger.

Veit ikke hva jeg skal gjøre.
Eller hvor jeg skal gjøre av meg.
Alt er så uklart og vondt. Vanskelig.

Er dette virkelig? Er jeg virkelig?
Skjønner ingenting.

Jeg så djevelens hode.

Hadde besøk av han gutten igår (mandag), og det var kjempe koselig. Vi lå i sofaen å slappet av, mens vi så på TV, og pratet samtidig. Han åpnet seg veldig for meg, og det var på en måte godt å høre at det ikke bare er meg som har hatt et vanskelig liv, selvom det er på to forskjellige måter.
Han sier hele tiden hvor mye han setter pris på meg, hvor fin jeg er, og alt mulig sånt, og jeg blir jo glad inni meg når han sier sånt, men det er så himla vanskelig å ta det til seg. MEN, jeg klarte å gi han et kompliment, selvom jeg syns det er kjempe vanskelig, og det tror jeg han satte utrolig pris på, for han vet hvor mye jeg sliter både med å ta imot, og å gi komplimenter.

Han skal komme til meg imorgen også, eller idag da, siden det er blitt onsdag, og jeg gleder meg jo til det, men lurer på hva vi skal finne på, og det spurte han meg om, men, kreativ som jeg er, så hadde jeg ingen forslag.. Haff.

Jeg er så teit..
Og det er så ufattelig lenge siden jeg var i et forhold, men å sitte i armkroken hans er kjempe hyggelig liksom, det er ikke det. Og det er så deilig når han koser med håret mitt og tar på meg liksom. Ikke tenk koffert.. 😛 Man trenger den berøringen tror jeg. Og det at han vil treffe meg igjen sier jo litt. Men men, jeg får vel bare prøve å ta alt til meg, selvom det er kjempe vanskelig.

Over til noe annet, så har jeg ikke samtale med behandler før den 18, noe jeg syns er alt for lenge til. Hun var hos meg forrige uke liksom, og så ikke før den 18 nå. Hvordan skal det gå..? Jeg sliter jo med meg selv. Og trenger noen å prate med, selvom hun sikkert ikke forstår, og jeg klarer sikkert ikke å si noe heller. Æsj ass, ting er dritt når det er sånn som dette.
Og i tillegg er jeg kjempe nysgjerrig på hva slags behandlingstilbud hun har tenkt på. Det blir spennende, og jeg lurer så fælt, og det er jo det verste jeg vet, å gå rundt å lure så jævlig.

Har fortsatt ikke hørt noe om boligen hun i kommunen har søkt meg inn på. En bemannet bolig. Det også går jeg å lurer på, men det er ikke avklart hvem som skal få den enda, jeg bare håper det er meg. Høres kjempe egoistisk ut, men jeg må vekk fra der jeg bor nå, etter hva som skjedde.

Også hadde jeg en ekkel opplevelse her en natt. Jeg skulle sove, og når jeg lukket øynene, så jeg djevelens hode foran meg. Klarer ikke å forklare det helt, men det var som et dødt sauehode med horn og et kjempe ekkelt blikk. Veit ikke hvorfor, det har jeg ingen forklaring på, men det skremte meg noe voldsomt liksom. Det var masse symboler rundt det hodet, og jeg aner ikke hva det kan bety. Noen som har en idé? Skremmende var det i hvertfall. Sov hos ei venninne den natten, og hun våknet av at jeg ristet seinere den natten. Er jeg besatt? Jeg er så redd for å oppleve det igjen. Nå sover jeg hos hun venninnen min igjen. Vurderer å bare ta en apodorm for å få sove med en gang jeg lukker øynene og er trøtt nok, da kan jeg bare knotte videre som jeg gjør nå.

Hmm. Beklager langt innlegg, men. Jeg følte det måtte ut.
Takk til dere som kommenterer ❤️ Setter utrolig stor pris på det!!

Et enormt dilemma!

Behandler ringte meg idag, og spurte hvordan det gikk. Joda det surrer å går svarer jeg. Men hun spør ikke noe mer enn det. Hun graver liksom ikke. For det går jo ikke bra, ikke greit en gang, jeg er litt usikker på hva jeg føler egentlig, men. Jeg savner at hun spør og graver helt til hun får det rette svaret. Men det gjør hun ikke. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke klarer å fortelle hun det. Er jeg redd for å skuffe hun? Ja, det er jeg. Jeg føler i hvertfall at jeg kommer til å skuffe hun hvis jeg sier at det går dritt nå. Jeg er et svakt menneske. Det er i hvertfall helt klart.

Også har jeg et dilemma.
Har funnet "drømmegutten"tror jeg. En som liker meg for den jeg er (håper jeg).
Det han ikke vet er at jeg sliter psykisk. Jeg er redd for å skremme han bort hvis jeg sier noe, men han må jo etterhvert få vite det. Ikke nok med at jeg har en psykose-diagnose, nei jeg har masse arr på kroppen. Han kommer så jævlig til å ikke ville ha noe med meg å gjøre etter han får vite det. Er ganske sikker på det. Hvem vil vel ha ei ustabil jente med masse arr på kroppen?
Han må jo også få vite om innleggelser og sånt, og jeg gruer meg masse til å fortelle det!
Skal jo som sagt i et annet innlegg, mest sannsynlig søkes inn på en langtidsplass for "folk som meg". Hva tenker han om det?! Fyttirakkern ass. Jeg har de katastrofetankene.

Han er jo verdens snilleste gutt, to år eldre enn meg, gir meg masse komplimenter, sier jeg er søt, herlig og perfekt (noe jeg såklart ikke klarer å ta til meg, fordi jeg ikke føler meg sånn), han har sagt han er glad i meg. Vi kjenner hverandre fra før egentlig. Men det er så spennende, samtidig som det er utrooolig skremmende. Hva vil han gjøre når han skjønner hvem jeg virkelig er og hva jeg sliter med?! Hjelpes..

Han kommer til meg på onsdag.
Og jeg kjenner at jeg egentlig gruer meg. Fordi vi har nesten ikke vært edru sammen, men han ringer meg nesten hver dag da, på både vanlig samtale og videochat.
Han er jo så god. Det er en kjip hake, og det er at han har to unger fra før, så håper han etterhvert vil ha hvertfall én til, hvis jeg i det hele tatt burde formere meg, oooog hvis det blir oss to, haha.

Det er enda en kjip ting da, og det er at jeg er redd for å skyve han unna.
Når jeg merker at folk blir glad i meg, og begynner å få følelser for meg, så trekker jeg meg unna. For jeg tenker sånne tanker som "hvorfor akkurat meg!?", "hva er så bra med meg?", "jeg er både stygg, feit og ekkel", "lurer han meg?", "er han bare ute etter én ting?"... Og så videre.
Men, han har sagt han ikke er ute etter one nights stand, så da mener han kanskje alt han sier om hvor fin osv jeg er?! At han virkelig er villig til å prøve?

ÅÅH, jeg blir så frustrert..
Hvorfor skal ting være så vanskelige?? Orker snart ikke å tenke mer, vi får se hva som skjer.
Noen som har tips til hva jeg kan gjøre?!