Jeg står på stedet hvil.

Jeg veit ikke helt hvordan det går egentlig. Alt føles så usikkert. Hvor skal jeg bo? Hvordan behandlingstilbud kommer jeg til å få fremover? Det var jo snakk om Modum Bad, men så har behandleren min kommet opp med et annet forslag i steden for Modum da. Aner ikke hva det stedet heter, for det var Boveileder som fortalte dette. Men det kan hende Modum ikke kan tilby den rette hjelpen til meg og min diagnose. Så da blir det spennende med det behandleren min kommer med.

Jeg føler jeg ikke veit noen ting.
Og ting står på stedet hvil. Jeg står på stedet hvil.
Kommer ingen vei. Vet ikke hvor jeg vil heller.

Alt er så usikkert.
Men, hva skal jeg gjøre da? Får ikke gjort annet enn å vente i spenning. Noe jeg hater. Jeg hater virkelig å vente på noe som er såpass uklart.
Håper så inderlig at jeg får greie på noe angående leiligheten snart. For jeg må vekk herfra nå. Jeg må!!

Du, jeg har det vanskelig.

Mandag hadde jeg samtale med behandler, og jeg syns det er så sykt frustrerende å sitte der å ikke klare å fortelle hvordan det går. Altså, hun spør og graver ikke akkurat hun heller da, så det gjør det kanskje enda mer vanskelig. Jeg har så lyst til å rope og skrike ut hva som er galt, og hva jeg trenger akkurat nå, men det er så ufattelig vanskelig. Jeg klarer det bare ikke. Så jeg kan vel skylde meg selv, tenker jeg.

Men hun burde jo ha litt kjennskap til meg nå da, nå som jeg har snakket med henne i langt over 5 år. Vite hvordan jeg er som person. Eller er det for mye å forlange? Jeg mener ikke at hun skal være tankeleser og vite alt liksom, men hun burde snart klare å lese meg litt bedre enn dette.
Jeg forteller så fort jeg får muligheten, eller så fort hun starter samtalen, men ellers syns jeg det er kjempe vanskelig å bare bryte inn med all elendigheten jeg sitter inne med.

Veit liksom ikke hvordan jeg skal klare å åpne kjeften og bare fortelle rett ut hvordan ting er. Det går fra spøk til alvor. Får ikke sagt nok hvor vanskelig dette er.
Og nå har vi ikke time på en stund. Ikke nå til uka, men neste. Og det er litt lenge kjenner jeg. Hun skal ringe meg på mandag, men det er for å avtale time bare. Håper hun da spør om hvordan ting går.

Det er så frustrerende å være på det stedet jeg er nå.
Veit ikke helt hva jeg skal gjøre jeg. Hm.

Klarer liksom ikke å ta kontakt å si "du, jeg har det vanskelig".... Det er noen ord som for meg, sitter langt inne.

Alt er et helvetes pes.

Imorgen er det samtale med behandler igjen. Kjenner jeg gruer meg litt.
Veit liksom ikke helt hva jeg skal si, eller fortelle når det gjelder hvordan det går.
For det går jo egentlig ikke så veldig bra. Det må jeg jo bare skrive her, i hvertfall.

Akkurat nå ligger jeg i senga sammen med katten min. Tenkte å sette på en film, så jeg slipper å tenke så jævlig mye hele tiden. Blir trigget av den minste lille ting. Og jeg er så ambivalent i forhold til mange ting.

Kjenner ikke meg selv lenger. Jeg er alt for ukjent.

Også lurer jeg på om behandler har fått referatet fra ansvarsgruppemøtet. For der snakket vi om Modum Bad, og jeg er veldig spent på hva hun har å si om akkurat det. Fastlegen var jo veldig for det, og alle de andre på møtet også igrunn. Og jeg er egentlig litt nysgjerrig selv.

Men, som sagt tidligere (tror jeg?), så får ikke ting skjedd raskt nok.
Jeg venter og venter i spenning, både på leilighet, og med tanke på behandlingen videre.

Veit ikke helt hva jeg skal gjøre, egentlig.
Dagene blir så lange. Jeg har absolutt ingenting å se frem til liksom, det eneste er når jeg har avtaler, da skjer det hvertfall noe.

Æsj, jeg liker hverken meg selv eller livet mitt for tiden!
Alt er et helvetes pes og ork.

Jeg er ensom, og alene. Jada, jeg har venner, men jeg vil ikke plage de hele tiden, og jeg tror ikke de har ork til å være med meg hele tiden heller. Men sånn er det.

Veit ikke hva for noe mer jeg skal skrive.
Lurer dere på noe?! Bare å spørre :-)

Det går ikke så bra.

Det går ikke så bra med meg for tiden.
Ting er tunge og vanskelige. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Hadde ansvarsgruppemøte på mandag, og det gikk forsåvidt ganske så greit. Men behandler fra DPS var ikke der, da, og det var litt kjipt kjenner jeg. For det var mye som ble tatt opp, som hun også skulle hørt.

Fastlegen skal sjekke angående Modum Bad.
Boveileder sjekker angående leilighet.

Men jeg syns alt er så usikkert, liksom. Jeg vet ikke ditten, og jeg vet ikke datten. Kanskje får jeg leiligheten i den bemannede boligen jeg ønsker meg, kanskje får jeg tilbud på Modum Bad, kanskje, kanskje, kanskje. ÅÅÅH! Jeg blir seriøst sprø av å ikke vite. Og når jeg har bestemt meg for en ting, så skulle det helst skjedd i går.

Egentlig kjenner jeg at det hadde vært godt med en innleggelse, men det er så nedtur å si i fra. Jeg kjenner at hele meg bare grøsser innvendig når jeg sier innleggelse, for jeg veit med meg selv at det kommer til å være et kjempe nederlag å komme dit jeg pleier å være innlagt, nok en gang.
Føler liksom at de tenker "åh herregud, kommer hun der igjen", eller "er det mulig, klarer hun ingenting?", ja, bare masse sånne negative tanker.

En del av meg har lyst til å selvskade, mens en annen del vil ikke. En del av meg vil ha hjelp, mens en annen ikke. Jeg er så ambivalent, og det er så vondt.
Jeg vet jo med meg selv at jeg innerst inne vil ha hjelp, men følelsen av at jeg ikke fortjener det er sterkere..

Ikke har jeg noe å fylle dagene med heller.
Har ingen jobb å gå til lenger, det eneste jeg "ser frem til" er liksom alle avtalene jeg har med Psykiatrisk sykepleier og boveileder.. Og venner da selvfølgelig, men jeg skjønner jo at de ikke kan være med meg hver eneste dag, men det gjør at jeg føler meg så jævlig ensom. Og jeg sover mesteparten av dagen, for å få den til å gå. Hva er vitsen med å stå opp kl 10 når jeg ikke har noe å gjøre?!

Haff.. Hvorfor skal ting være så vondt og vanskelige?!
Veit snart ikke om jeg takler mer..

Schizoaffektiv lidelse.

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om en (av mine mange) diagnose jeg har. Schizoaffektiv lidelse heter den.

Det er en psykoselidelse, og det er mange som viker unna med en gang de hører noe med "schizo" i seg. De tenker det verste, fordi de har hørt skremselsepisoder hvor folk med schizofreni er "klin gærne". Jada, jeg har hørt det.

Schizoaffektiv lidelse en en psykoselidelse som legene betrakter som "alvorlig".
Det er en lidelse hvor både schizofreni og bipolar lidelse symptomene er blandet. Da har man altså bipolar med periodevise stemningsendringer, og schizofreni med uvanlige vrangforestillinger osv.

Noen av symptomene kan være oppstemthet og gi et manisk preg, samtidig som personen er hørselshallusinert, i form av kommenterende stemmer, slik det sees ved schizofreni. Noen kan også i perioder være svært urolige og forvirrede, ha vrangforestillinger (paranoide symptomer) uten schizofrent preg, og vise bevegelsesforstyrrelser.

Tilstanden svinger relativt raskt. Før symptomene blir tydelige, synes personene å være rimelig friske, slik man ofte ser ved bipolar lidelse.

Schizoaffektiv lidelse rammer vanligvis kognisjon og følelse. Hørselshallusinasjoner, paranoide bisarre vrangforestillinger, eller forstyrrelser i tale og tanke, med betydelige sosiale og arbeidsrelaterte vanskeligheter er typisk.

Mennesker med schizoaffektiv lidelse er trolig utsatt for komorbide tilstander, inkludert angstlidelser og rusmisbruk. Sosiale problemer som arbeidsledighet over lengre tid er vanlig.

Det er et kortfattet innlegg om diagnosen Schizoaffektiv lidelse.

Er det noe du lurer på? Spør meg da vel? :) Jeg biter ikke.