Ja, jeg har da altså laget meg en ny blogg, på wordpress sin plattform, da jeg syns den virket noe bedre enn denne.
Følg meg gjerne videre der hvis dere har lyst :)
Http://psykoselidelse.wordpress.com
mandag 6. februar 2017
onsdag 1. februar 2017
Er jeg helt på trynet?
Jaggu så blei det februar også. Syns tiden flyr fra meg, noe som er veldig skremmende, og jeg husker såvidt hva jeg gjorde i går. Jeg må tenke virkelig hardt for å huske vanlige ting som alle andre husker. Skulle tro jeg hadde alzheimer light.
Det går ikke så veldig bra med meg for tiden, og jeg klarer heller ikke å sette ord på det/snakke om det/fortelle noen om det. Det er vanskelig for meg, fordi jeg skulle så gjerne fått ut hva som er galt. Jeg kjenner jo på hele meg at det er noe som ikke stemmer.
Jeg hører masse stemmer, ser skumle og ekle ting, lukter mye rart, og ja, er rett og slett spik spenna gæren! Eller noe. Søvnen min er helt fucka, enten så sover jeg hele natta OG hele dagen, eller så sover jeg ikke en dritt. Det er litt skummelt for meg å ikke sove, når jeg har den diagnosen jeg har. Men jeg vil liksom ikke spørre de i boligen om sovepille heller, og jeg veit ikke hvorfor. Det er vel et nederlag, eller noe da, kanskje?
Det er noe som ikke stemmer, men jeg tror ikke jeg klarer helt å sette fingeren på akkurat hva det er.
Jeg er på gråten hver eneste dag, og jeg blir trigget av hver minste lille ting.
Her om dagen var jeg så sykt langt nede, at jeg vurderte å spørre om en beroligende, men så vil jeg ikke mase heller da, føler meg så sykt i veien. Jeg ble så trigga, at det var rett før jeg presterte å skade meg selv, noe jeg helst ikke vil gjøre, da jeg vil være "clean" nå som sommeren kommer, og jeg skal på ferie i juli. Men jeg veit liksom ikke hvor lenge jeg klarer å stå imot trangen heller da, det er så sinnsykt vanskelig. Jeg vil, men så vil jeg ikke. Ambivalent så det holder.
Det som er sykt er jo det - hvem VIL vel skade seg selv?
Jo, det vil jeg. Nettopp fordi jeg må "få ut" følelsene mine på en måte. Og når jeg ikke klarer det verbalt, hva skal jeg gjøre da?! Men nei, jeg må prøve å stå imot trangen. Haff....
Også er jeg så redd hele tiden, hver minste lille huslige lyd, så skvetter jeg til.
Føler de fleste er ute etter meg, vil skade meg og/eller drepe meg. Jeg føler også at jeg blir baksnakket både når jeg ikke er der, og på en måte når jeg er tilstede, at de ser på hverandre å gir hverandre blikk angående meg som person.
Er jeg helt på trynet?
Det er så vanskelig å være meg nå for tiden.
Jeg vil liksom ikke belaste noen ved å sitte der å si at livet er dritt.
Selvom jeg veit jo at de som er på jobb, også er der for meg. Men det er så vanskelig å ta det steget - spørre om å få prate, gråte, eller bare, ja... At noen kan være der for meg da? Hvorfor skal det være så vanskelig? Faen ass!
Neh, livet. Det er absolutt ingen dans på roser, det er en dans på tornene, som stikker deg oppunder føttene støtt og stadig. Helvete!!!! Jeg vil så gjerne være som alle andre, ha et normalt liv, fungere normalt, være ET MENNESKE. Jeg føler jeg bare er til, jeg bare lever, er.
Hrmf.
Det går ikke så veldig bra med meg for tiden, og jeg klarer heller ikke å sette ord på det/snakke om det/fortelle noen om det. Det er vanskelig for meg, fordi jeg skulle så gjerne fått ut hva som er galt. Jeg kjenner jo på hele meg at det er noe som ikke stemmer.
Jeg hører masse stemmer, ser skumle og ekle ting, lukter mye rart, og ja, er rett og slett spik spenna gæren! Eller noe. Søvnen min er helt fucka, enten så sover jeg hele natta OG hele dagen, eller så sover jeg ikke en dritt. Det er litt skummelt for meg å ikke sove, når jeg har den diagnosen jeg har. Men jeg vil liksom ikke spørre de i boligen om sovepille heller, og jeg veit ikke hvorfor. Det er vel et nederlag, eller noe da, kanskje?
Det er noe som ikke stemmer, men jeg tror ikke jeg klarer helt å sette fingeren på akkurat hva det er.
Jeg er på gråten hver eneste dag, og jeg blir trigget av hver minste lille ting.
Her om dagen var jeg så sykt langt nede, at jeg vurderte å spørre om en beroligende, men så vil jeg ikke mase heller da, føler meg så sykt i veien. Jeg ble så trigga, at det var rett før jeg presterte å skade meg selv, noe jeg helst ikke vil gjøre, da jeg vil være "clean" nå som sommeren kommer, og jeg skal på ferie i juli. Men jeg veit liksom ikke hvor lenge jeg klarer å stå imot trangen heller da, det er så sinnsykt vanskelig. Jeg vil, men så vil jeg ikke. Ambivalent så det holder.
Det som er sykt er jo det - hvem VIL vel skade seg selv?
Jo, det vil jeg. Nettopp fordi jeg må "få ut" følelsene mine på en måte. Og når jeg ikke klarer det verbalt, hva skal jeg gjøre da?! Men nei, jeg må prøve å stå imot trangen. Haff....
Også er jeg så redd hele tiden, hver minste lille huslige lyd, så skvetter jeg til.
Føler de fleste er ute etter meg, vil skade meg og/eller drepe meg. Jeg føler også at jeg blir baksnakket både når jeg ikke er der, og på en måte når jeg er tilstede, at de ser på hverandre å gir hverandre blikk angående meg som person.
Er jeg helt på trynet?
Det er så vanskelig å være meg nå for tiden.
Jeg vil liksom ikke belaste noen ved å sitte der å si at livet er dritt.
Selvom jeg veit jo at de som er på jobb, også er der for meg. Men det er så vanskelig å ta det steget - spørre om å få prate, gråte, eller bare, ja... At noen kan være der for meg da? Hvorfor skal det være så vanskelig? Faen ass!
Neh, livet. Det er absolutt ingen dans på roser, det er en dans på tornene, som stikker deg oppunder føttene støtt og stadig. Helvete!!!! Jeg vil så gjerne være som alle andre, ha et normalt liv, fungere normalt, være ET MENNESKE. Jeg føler jeg bare er til, jeg bare lever, er.
Hrmf.
Abonner på:
Innlegg (Atom)