Du, jeg har det vanskelig.

Mandag hadde jeg samtale med behandler, og jeg syns det er så sykt frustrerende å sitte der å ikke klare å fortelle hvordan det går. Altså, hun spør og graver ikke akkurat hun heller da, så det gjør det kanskje enda mer vanskelig. Jeg har så lyst til å rope og skrike ut hva som er galt, og hva jeg trenger akkurat nå, men det er så ufattelig vanskelig. Jeg klarer det bare ikke. Så jeg kan vel skylde meg selv, tenker jeg.

Men hun burde jo ha litt kjennskap til meg nå da, nå som jeg har snakket med henne i langt over 5 år. Vite hvordan jeg er som person. Eller er det for mye å forlange? Jeg mener ikke at hun skal være tankeleser og vite alt liksom, men hun burde snart klare å lese meg litt bedre enn dette.
Jeg forteller så fort jeg får muligheten, eller så fort hun starter samtalen, men ellers syns jeg det er kjempe vanskelig å bare bryte inn med all elendigheten jeg sitter inne med.

Veit liksom ikke hvordan jeg skal klare å åpne kjeften og bare fortelle rett ut hvordan ting er. Det går fra spøk til alvor. Får ikke sagt nok hvor vanskelig dette er.
Og nå har vi ikke time på en stund. Ikke nå til uka, men neste. Og det er litt lenge kjenner jeg. Hun skal ringe meg på mandag, men det er for å avtale time bare. Håper hun da spør om hvordan ting går.

Det er så frustrerende å være på det stedet jeg er nå.
Veit ikke helt hva jeg skal gjøre jeg. Hm.

Klarer liksom ikke å ta kontakt å si "du, jeg har det vanskelig".... Det er noen ord som for meg, sitter langt inne.