Det går ikke så bra.

Det går ikke så bra med meg for tiden.
Ting er tunge og vanskelige. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Hadde ansvarsgruppemøte på mandag, og det gikk forsåvidt ganske så greit. Men behandler fra DPS var ikke der, da, og det var litt kjipt kjenner jeg. For det var mye som ble tatt opp, som hun også skulle hørt.

Fastlegen skal sjekke angående Modum Bad.
Boveileder sjekker angående leilighet.

Men jeg syns alt er så usikkert, liksom. Jeg vet ikke ditten, og jeg vet ikke datten. Kanskje får jeg leiligheten i den bemannede boligen jeg ønsker meg, kanskje får jeg tilbud på Modum Bad, kanskje, kanskje, kanskje. ÅÅÅH! Jeg blir seriøst sprø av å ikke vite. Og når jeg har bestemt meg for en ting, så skulle det helst skjedd i går.

Egentlig kjenner jeg at det hadde vært godt med en innleggelse, men det er så nedtur å si i fra. Jeg kjenner at hele meg bare grøsser innvendig når jeg sier innleggelse, for jeg veit med meg selv at det kommer til å være et kjempe nederlag å komme dit jeg pleier å være innlagt, nok en gang.
Føler liksom at de tenker "åh herregud, kommer hun der igjen", eller "er det mulig, klarer hun ingenting?", ja, bare masse sånne negative tanker.

En del av meg har lyst til å selvskade, mens en annen del vil ikke. En del av meg vil ha hjelp, mens en annen ikke. Jeg er så ambivalent, og det er så vondt.
Jeg vet jo med meg selv at jeg innerst inne vil ha hjelp, men følelsen av at jeg ikke fortjener det er sterkere..

Ikke har jeg noe å fylle dagene med heller.
Har ingen jobb å gå til lenger, det eneste jeg "ser frem til" er liksom alle avtalene jeg har med Psykiatrisk sykepleier og boveileder.. Og venner da selvfølgelig, men jeg skjønner jo at de ikke kan være med meg hver eneste dag, men det gjør at jeg føler meg så jævlig ensom. Og jeg sover mesteparten av dagen, for å få den til å gå. Hva er vitsen med å stå opp kl 10 når jeg ikke har noe å gjøre?!

Haff.. Hvorfor skal ting være så vondt og vanskelige?!
Veit snart ikke om jeg takler mer..