Alt er et helvetes pes.

Imorgen er det samtale med behandler igjen. Kjenner jeg gruer meg litt.
Veit liksom ikke helt hva jeg skal si, eller fortelle når det gjelder hvordan det går.
For det går jo egentlig ikke så veldig bra. Det må jeg jo bare skrive her, i hvertfall.

Akkurat nå ligger jeg i senga sammen med katten min. Tenkte å sette på en film, så jeg slipper å tenke så jævlig mye hele tiden. Blir trigget av den minste lille ting. Og jeg er så ambivalent i forhold til mange ting.

Kjenner ikke meg selv lenger. Jeg er alt for ukjent.

Også lurer jeg på om behandler har fått referatet fra ansvarsgruppemøtet. For der snakket vi om Modum Bad, og jeg er veldig spent på hva hun har å si om akkurat det. Fastlegen var jo veldig for det, og alle de andre på møtet også igrunn. Og jeg er egentlig litt nysgjerrig selv.

Men, som sagt tidligere (tror jeg?), så får ikke ting skjedd raskt nok.
Jeg venter og venter i spenning, både på leilighet, og med tanke på behandlingen videre.

Veit ikke helt hva jeg skal gjøre, egentlig.
Dagene blir så lange. Jeg har absolutt ingenting å se frem til liksom, det eneste er når jeg har avtaler, da skjer det hvertfall noe.

Æsj, jeg liker hverken meg selv eller livet mitt for tiden!
Alt er et helvetes pes og ork.

Jeg er ensom, og alene. Jada, jeg har venner, men jeg vil ikke plage de hele tiden, og jeg tror ikke de har ork til å være med meg hele tiden heller. Men sånn er det.

Veit ikke hva for noe mer jeg skal skrive.
Lurer dere på noe?! Bare å spørre :-)