Etter 4 uker til sammen innlagt, så er jeg nå hjemme igjen. En merkelig, men god følelse (tror jeg?).
Får nøkkelen til den nye leiligheten imorgen (eller blir vel egentlig idag, siden det er blitt den 18). Skal pakke massemassemasse i helga, og få flyttet over de største tingene på søndag. Planen er vel egentlig at jeg skal sove over i den nye leiligheten allerede fra søndag til mandag. Men vi får se ;p
Får forhåpentligvis god hjelp av venninner denne helga, de har sagt de kunne og ville hjelpe til, så. Mamma og stefar skal i hvertfall hjelpe meg, så det er jeg evig takknemlig for! Broren min hadde glemt det bort, og jeg blir egentlig kjempe skuffa hvis han plutselig sier at han ikke kan allikevel.
Har ikke fortalt det til pappa enda, fordi jeg hører jo fint lite fra han, så det faller seg liksom ikke naturlig for meg å fortelle det til han heller. Men jeg tenkte jeg skulle ringe han imorra, for å høre om han lever. Er det mulig. Hadde jeg hatt et barn ville jeg jo gjerne visst hvordan det gikk med h*n og sånt, da. Men noen ganger lurer jeg på om han bryr seg eller ikke ass! Nå kjenner jeg at jeg fikk dårlig samvittighet av å skrive dette, men. Bloggen er jo anonym uansett.
Har skikkelig flyttet inn i hodet mitt jeg nå.
Gleder meg til å sette ting på plass, så det blir sånn som i mitt hode! Håper alt går etter planen.
Selve innleggelsen har vært bortkastet da, bare sånn for å hoppe over til noe annet, i hvertfall med tanke på medisiner. Det stod jo klart og tydelig OG jeg sa det med store bokstaver, at jeg er ute etter å endre på medisinene mine, det vil si: seponere noe av de faste, og eventuelt prøve noe nytt. Men det gikk rett i dass, for legen der ute er så blæ, at det skulle ikke vært lov. Og legen på avdelinga skulle liksom samarbeide med legen fra poliklinikken, men det gikk skeis gitt. Og jeg er sjokkert? Nei.
Det eneste var at legen ville redusere det jeg stod på. Men de kan ikke redusere, for så å skrive meg ut. Jeg skal jo flytte og alt sånt, så jeg vil jo gjerne være tilstede under flyttinga liksom. Tenk om noe går galt? Tenk om jeg blir verre? Hvordan kommer jeg til å takle det hvis det går galt? Jeg får så masse tanker oppi hodet mitt.
Men jeg har bedt legen å dra en viss plass (på en pen og saklig måte), om å drite i å gjøre noe med medisinene mine, så tar jeg det med fastlegen. Ferdig snakka!
Pus var kjempe glad for å ha meg hjemme igjen da.
Så det var koselig. Er glad for å se henne igjen også. <3 Virket som hun hadde mye på hjertet. Hun pratet i vei, mjauet og styra og ordnet. Hihi! Hun er så søt. Smelter.
Nå ligger jeg i min egen seng, sovetabletten er inntatt, og nå skal jeg se på serie til jeg sovner. Håper natten blir god, for imorgen kan bli en lang dag.
Håper dere får en fin fredag imorgen, folkens!
Også god helg! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar